Utgangspunktet: en leder som så på seg selv
Ida leder en avdeling på tolv personer, og hver mandag sender hun en kort videohilsen til resten av bedriften. Da hun kom til kurset i høst, var hun misfornøyd med resultatet, men visste ikke helt hvorfor. Opptakene hennes var ryddige i innhold, og hun hadde god kontroll på tallene. Likevel opplevde kollegene henne som fraværende.
Under første økt spilte vi inn et minutt der hun fortalte om ukens prioriteringer. Da vi så det sammen, la hun selv merke til det: blikket gled hele tiden ned og til siden. Hun så på sitt eget bilde i vinduet, ikke på kameraet. Det er svært vanlig, og det er ikke en svakhet ved den som presenterer.
Jeg ba henne ikke om å bli en annen. Vi skulle bare flytte oppmerksomheten fra skjermbildet til ett lite punkt, og gjøre det til en vane som holder gjennom hele opptaket.
Linsen er en person, ikke et hull
Det første vi øvde på, var å tenke på linsen som en kollega som sitter rett overfor. Mange snakker til salen, med bredt blikk og litt for stor stemme, fordi det er slik presentasjoner foregår i et rom. Foran kamera sitter publikum ett og ett, ofte med hodetelefoner, og de forventer en samtale.
Ida fikk i oppgave å si setningen «God morgen, her er ukens tre saker» til linsen, og så gjenta den fem ganger. Første forsøk var stivt. Tredje gang smilte hun av seg selv, og det var den versjonen som fungerte. Vi festet en liten lapp med et ansikt tegnet på ved siden av linsen, og snart trengte hun den ikke lenger.
Poenget er ikke å stirre. Man kan godt glippe og la blikket hvile et øyeblikk, så lenge man vender tilbake til linsen når en tanke er ferdig.
- Si åpningssetningen til linsen, ikke til skjermen
- Bruk en liten lapp ved linsen som holdepunkt i starten
- Se bort kort mellom tanker, men kom tilbake til linsen
Bildeutsnitt og avstand
Neste tema var hva kameraet faktisk viser. Ida satt langt tilbake fra bærbaren, så det var mye kontor rundt henne og lite ansikt. Vi flyttet skjermen litt opp slik at linsen kom i øyehøyde, og rykket stolen nærmere. Utsnittet skulle vise hode og overkropp, med litt luft over hodet.
Det høres smått ut, men det endret hele inntrykket. Når kameraet står for lavt, ser man opp i nesen på den som snakker, og blikket virker nedlatende uten at det er ment slik. Når utsnittet er for vidt, forsvinner mimikken som får budskapet til å treffe.
Vi testet tre posisjoner og så på alle tre etter hverandre. Ida valgte selv den hun opplevde som mest naturlig, og noterte hvor bøkene på hylla bak henne skulle stå for å gi samme bilde hver mandag.
Å snakke naturlig uten manus på skjermen
Idas neste utfordring var notatene. Hun hadde manuset åpent på samme skjerm som kameraet, og blikket fulgte linjene som en leser. Det lød opplest. Vi løste det ved å dele innholdet i tre stikkord på et ark ved siden av kameraet, i stedet for hele setninger.
Med stikkordene måtte hun formulere seg selv, og tempoet ble mer naturlig. Hun glemte noen ganger det neste punktet, og det gikk helt fint, for vi lærte henne å ta en kort pause og se på arket, heller enn å fylle tomrommet med fyllord.
Etter noen runder spilte vi inn hele hilsenen på nytt. Den varte litt kortere enn før og hadde en helt annen ro. Kollegene hennes merket det uten å vite hva som hadde skjedd.
- Skriv tre stikkord, ikke hele setninger
- Plasser arket rett ved linsen
- Ta en pause i stedet for å fylle med fyllord
Tilbakemeldingen i gruppen
Kurset går i små grupper, og det var like viktig som øvelsene. Etter hvert opptak så Ida klippet sammen med de andre deltakerne, og alle fikk si én ting som fungerte og én ting å prøve neste gang. Det gjør tilbakemeldingen konkret og lett å ta imot.
En kollega i gruppen pekte på at Ida hadde en tendens til å se opp i taket når hun lette etter ordene. Det hadde hun ikke lagt merke til selv. Den observasjonen var verdt mer enn en lang forklaring fra meg, fordi den kom fra en som satt i samme situasjon.
Mot slutten av kurset var det Ida som ga tilbakemelding til de andre, og hun bruker nå samme metode med teamet sitt når de skal spille inn felles meldinger.
Hva som ble annerledes etter kurset
Ida beskriver selv forskjellen som at hun nå «snakker til noen» i stedet for «til en maskin». Mandagshilsenen tar henne fortsatt omtrent like lang tid å spille inn, men hun gjør færre forsøk og er mindre sliten etterpå. Det er en beskjeden, praktisk gevinst, og den er ekte.
Vi lover ingen store endringer i hvordan andre oppfatter deg, og kurset er ikke en snarvei til noe annet enn bedre vaner foran kamera. Men blikk, avstand og stikkord er ferdigheter som lar seg trene, og som sitter når de først er øvd inn.
Hvis du kjenner igjen noe av Idas utgangspunkt, er kamerabevissthet et godt sted å begynne, fordi alt annet bygger på at du faktisk ser på den du snakker til.
Idas historie handler ikke om talent, men om oppmerksomhet. Da hun flyttet blikket fra sitt eget bilde til linsen, justerte utsnittet og byttet manus mot stikkord, ble opptakene hennes rolige og lette å følge. Det krevde noen økter med øving og ærlig tilbakemelding i en liten gruppe. Dette er den vanlige veien for deltakerne våre: små justeringer, gjentatt til de blir en vane.