Utstyret er enkelt med vilje
Når vi øver på kroppsholdning og gester, trenger vi overraskende lite. Et kamera på stativ, en skjerm der alle kan se avspillingen, en stol uten armlener og noen biter malertape på gulvet. Det er hele listen. Jeg er instruktør for lyd og opptak, og det fristende er alltid å ta frem mer utstyr enn kurset trenger. Men jo mer teknikk som står i rommet, desto mer snakker deltakerne om teknikken og desto mindre om seg selv.
Poenget er at utstyret ikke skal være en hindring. Mange i bedriftsteam har aldri sett seg selv i opptak, og første møte med kameraet kan kjennes ubehagelig. Da hjelper det at oppsettet ligner det de har på kontoret: en bærbar maskin, et vanlig kamera og et rom med vanlig lys. Det de lærer, kan de gjenta ved eget skrivebord dagen etter.
- Kamera på stativ i øyehøyde
- Skjerm som hele gruppen ser
- Stol uten armlener
- Malertape til å markere standpunkt
Tapen på gulvet og hvorfor den virker
Den enkleste øvelsen vi har, er et kryss av tape på gulvet. Deltakeren stiller seg med føttene omtrent i skulderbredde og snakker i to minutter. Mange vugger, bytter fot hele tiden eller trekker seg bakover mot veggen uten å merke det. Tapen gir en fast referanse. Når de ser opptaket, ser de straks om kroppen holdt seg rolig eller vandret ut av bildet.
Vi bruker tapen ikke for å låse noen fast, men for å gi et utgangspunkt å bevege seg fra. Etter første runde tillater vi et skritt til siden når det passer i fortellingen. Da blir bevegelsen et valg og ikke en uvane. Det er ofte her deltakerne selv sier at de kjenner forskjellen, før vi har rukket å si noe.
Stol, skrivebord og stående opptak
De fleste videomøter foregår sittende, så vi øver sittende også. Stolen skal ikke ha armlener, fordi de inviterer til å sprike albuene og lene seg skjevt. Vi ber deltakeren sitte litt foran ryggstøtten, med begge føtter i gulvet og skuldrene løse. Det høres banalt ut, men det endrer hvordan stemmen bærer og hvordan overkroppen fyller bildet.
Stående opptak bruker vi når noen skal presentere i en lengre digital sending, for eksempel en intern orientering fra ledelsen. Da justerer vi kameraet litt høyere og tar et skritt bakover, slik at hendene får plass i bildeutsnittet. Det er en praktisk beslutning før en teknisk, men den avgjør om gestene overhodet blir synlige for dem som ser på.
- Sittende: føtter i gulvet, skuldre løse
- Stående: kameraet litt høyere, hendene i bildet
Hender i bildet: en øvelse med konkrete ord
Gester er det deltakerne ofte er mest usikre på. Vi bruker en enkel metode: skriv tre nøkkelord på et ark, og la én gest høre til hvert ord. Et ord om samling kan følges av begge hender som møtes, et ord om økning av en hånd som løftes. Gestene skal være få og tydelige, ikke et manus for hele kroppen.
Deretter spiller vi inn en kort runde og ser den uten lyd. Det er en nyttig test. Hvis betrakteren forstår omtrent hvor tyngdepunktene i budskapet ligger bare ved å se hendene, støtter kroppsspråket det som sies. Hvis hendene fiker med pennen eller gjemmer seg under bordet, vet deltakeren hva som skal jobbes med neste gang.
- Tre nøkkelord, tre gester
- Se opptaket uten lyd
- Hold hendene synlige i bildeutsnittet
Avspilling som arbeidsverktøy
Det viktigste verktøyet er egentlig avspillingen. Vi ser opptakene sammen i den lille gruppen, og instruktøren stopper bildet der noe skjer, enten det er en fin gest eller en skulder som sklir opp mot øret. Vi starter alltid med noe som fungerte. Da blir deltakeren mer mottakelig for det som kan gjøres annerledes.
Vi holder oss til én til to observasjoner per opptak. Gir vi ti råd på en gang, husker ingen noen av dem. Marte Lunde leder tilbakemeldingsøktene og er streng på akkurat dette: konkret, kort og knyttet til noe vi alle har sett på skjermen. Deretter tar deltakeren et nytt opptak med den ene endringen.
Det du kan ta med deg til eget kontor
Du trenger ikke vårt rom for å øve videre. Sett kameraet eller laptopen i øyehøyde, lag et lite kryss med tape under skrivebordet eller gulvet, og ta opp to minutter om noe du kan godt. Se det uten lyd første gang, og deretter med lyd. Skriv ned én ting du vil endre, og gjør et nytt opptak.
Det som gir effekt, er gjentakelsen, ikke utstyret. Fem korte opptak over en uke lærer deg mer enn ett langt opptak der du prøver å rette alt. Teamet kan gjøre det sammen i et møte, og bytte på å gi én observasjon til hverandre. Slik blir øvingen en vane og ikke en engangsøkt.
- Laptop i øyehøyde
- Tape som fast standpunkt
- Ett mål per opptak
Holdning og gester trenger ikke dyrt utstyr, men noen få faste hjelpemidler brukt systematisk: kamera i øyehøyde, tape på gulvet, en stol uten armlener og avspilling i gruppen. Det er tilbakemeldingen på det du faktisk ser på skjermen som flytter deg, ikke teknikken rundt. Start med to minutters opptak, velg én endring og gjenta. Slik bygger du en rolig og stødig tilstedeværelse som støtter det du sier.